Denne kronikken sto på trykk i Dagsavisen, september 2010, men jeg føler at den fortsatt er svært relevant:

Det er ikke Oljefondet vi skal leve av i fremtiden. Det er våre barn.
Tenk om vi hadde investert like mye i dem som i fossilt brensel og tankegods?
 

I oss, rundt oss, over og under oss, strømmer en uuttømmelig kilde til energi, en ressurs som er evig fornybar og så å si utslippsfri. Du kan høre den, se den, ta på den og lukte den. Du kan til og med kose med den. Denne ressursen er våre barns ustoppelige glede og pågangsmot, deres manglende evne til å se sine egne begrensninger og deres blinde fremtidshåp. Og alt vi gjør, er å krangle om hvor lite vi kan slippe unna med når det gjelder å forvalte den.

 
Jeg skal ikke gå inn på debatten som foregår hver høst blant skolepedagogpolitikere, det er uansett bare prat. Mer eller mindre disiplin. Karakterer eller ei. Integrering. Det er som om man diskuterer noe helt annet enn barn, og går man argumentene etter i sømmene finner man skremmende mange likhetstrekk med de man bruker om industrielt nyttedyrhold. Hvor mange kvadratcentimeter trenger en kylling for at vi kan late som om de har et godt liv? Hvor fort kan vi få en ku til å vokse med den eller den typen kraftfòr? Og akkurat som naturen slår tilbake med kugalskap og fugleinfluensa når vi overskrider disse grensene, vil våre barn slå tilbake når vi overskrider deres grenser for hva de kan tåle. Vi ser krusningene allerede i dag med økt rusmisbruk blant unge, psykiske problemer, frafall i skolen med påfølgende arbeidsledighet og en hedonistisk innstilling til livet hvor det å bli kjendis, å bli sett, blir betraktet som et mål i seg selv. Våre barn sliter rett og slett med å finne mening med livet. De er i en kreativ klimakrise.

Sir Ken Robinson er en internasjonal autoritet på hvordan vi forvalter våre barns kreativitet og ble i 2003 adlet for sitt arbeid, blant annet på bakgrunn av den såkalte Robinson-rapporten (All Our Futures: Creativity, Culture and Education. 1999). Han har markert seg som en skarp kritiker av det han kaller ”den industrialiserte skolen” og hevder at fokuset på standardiserte kunnskapstester (for eksempel PISA, som vi er så glade i her til lands) og effektivisering (les: kostnadskutt) i skolen truer hele vår eksistens. I en årrekke har han forsket og arbeidet med utdanning og kunnskap over hele verden og konklusjonen hans er like klar som den er nedslående: Det pågår en systematisk og sinnrik nedbygging av fremtidens viktigste ressurs: Våre barn og deres iboende kreativitet. I følge Robinson er dette ganske nøyaktig oppskriften på fremtidig armod.

 

Når alt du har er en hammer, betrakter du ethvert problem som en spiker, heter det, og i dette ligger mye av innholdet i norsk utdanningspolitikk. Det virker som om det er uforståelig for oss at barn ikke skjønner at de må yte i henhold til vedtatte standarder. Men ingen barn våkner om morgenen og tenker på hvordan de skal bidra til å heve det nasjonale lesenivået eller ”få mer undervisning per krone”, som visstnok er alle tings meninger og mål i KUD. Men gjennom masseprodusert kunnskap og standardisert testing, formes deres mentale modeller og aspirasjoner inn i et konformt spor som tjener en industriell tankegang. Dette er ikke bare feil for fremtidens marked. Det er også farlig. For ved å eliminere de menneskelige variasjonene til fordel for systemet, digitalt eller analogt, mister vi også viktige deler av det vi kan kalle menneskeligheten vår  - den som gjør oss i stand til å skille riktig fra galt, godt fra dårlig. Vi mister kvaliteten som kun det taktile mennesket innehar.

 Vi nekter å ta inn over oss at barn ikke bare tenker med hodet. De (og vi) tenker med hele kroppen, med hender, ører, øyne, nese og hud, alle våre sanser er involvert for å skape rike og nyanserte opplevelser som gir oss kunnskap og erfaring. Og verst av alt (sett fra en budsjettmessig synsvinkel), er det at alle barn er forskjellige. For ser man nærmere på barn, er ikke det mest iøynefallende hvor like de er, men hvor forskjellige de er. Derfor er det ikke annet enn logisk at jo trangere vi gjør inngangsporten til samfunnet, jo flere vil falle utenfor. Det barn trenger er ikke Ny Giv eller et underfinansiert løfte om kunnskap. De trenger individuell læring og oppfølging fra kvalifiserte lærer som jobber i et utdanningsystem som setter pris på dem og stiller til veie de ressursene som trengs. Og ja, det er dyrt, mye dyrere enn det systemet vi har i dag. Omtrent som en middels prøveboring per år. Men omkostningene ved å la være er langt større.

Derfor må vi se på barn som en investering og ikke en utgift. For i våre barns medfødte kreativitet ligger også nøkkelen til våre felles fremtidige velstand og velferd, men vi må handle nå og det haster. Tiden går, og de som i dag er håpefulle tannløse førsteklassinger er om få år ungdom på terskelen til voksenlivet. Da er vi foreldrene gamle og avfeldige, prisgitt de verdier og evner vi har videreformidlet til de som kommer etter oss. Vi må derfor slutte å legge opp undervisningen deres etter fast food-modeller og gi dem næringsrik mat som forer hjernen deres med innsikt i stedet for dogmer og får deres kreative muskler til å vokse.

Og da er vi tilbake til utgangspunktet og det er på tide med en siste avklaring. Kreativitet er ikke noe som bør forstås som en beskyttet tittel som innehas av reklameskapere, designere og kulturarbeidere. Den er drivkraften i all menneskelig framgang og må favne alle fagområder. Det er menneskets evne til å abstrahere konkrete problemstillinger og komme frem til praktiske og verdifulle løsninger, som er den egenskapen vi i størst grad kan takke for at vi sitter øverst i næringskjeden og ikke er forskremte, nakne dyr i huler. Eller for å si det på en måte som selv OED kan forstå: Uten kreativitet, ingen olje.

Så, Kristin, det er på tide å henge bort powersuiten fra Finansdepartementet og begynne forvaltningen av den eneste virkelige fornybare ressursen vi har i samfunnet vårt.